Et lite stykke Afrika

Siste farvel

2008-07-06T05:27:00.000-07:00

Nok et farvel. Denne gangen det endelige farvel. Farvel til familien. Farvel til landsbyliv og Limpopo og livet jeg har levd det siste halvåret.

Bestemor Mahlaule kaller meg sin sistefødte og knyter et tradisjonelt klede over skulderen min. Tar av seg fargerike plastsmykker og trer dem med skjelvende hender forsiktig over hodet mitt. Legger dem over den venstre skulderen min. Hennes niese Tsakani forklarer. Smykkene skal ligge over skulderen min for å vise at jeg ennå er ung og ugift. Bestemors smykker henger nedover brystet og viser at hun i motsetning til meg har levd et langt liv. Og skal respekteres deretter. Bestemor ser på meg. Rister på hodet og prater høyt på xangani. Tsakani oversetter. Bestemor mener jeg burde skifte fra den svarte genseren jeg har under det dypblå, skinnende tradisjonelle kledet. Tsakani smiler og forklarer at bestemor mener jeg burde ha på meg noe hvitt under. Slik at jeg matcher bestemors fargevalg for dagen. Jeg skifter. Kommer ut igjen. Og bestemor signaliserer at hun er klar for en fotoshoot. Finstasen skal foreviges. Jeg henter kamera.

Alle bestemors tre sønner er til stede denne kvelden. Med familier. De to øvrige har kommet fra byen Giyani en times tid unna. For meg. Vi sitter rundt bålet i familiens utendørs kjøkken. Griller kyllingen i stedet for å koke den som vanlig. Jeg har lille Amu på fanget. Hører på praten på xangani. Av og til er det noen som oversetter. Av de som kan engelsk. Det er stort sett når de prater til eller om meg. Noe de gjør en del. Og de skjønner at når jeg hører navnet mitt, så liker jeg å vite hva det går i. Denne gangen er spørsmålet hvor mye det koster å dra til Norge. De har lyst å komme på besøk. Når jeg gifter meg, konkluderer de med. Da vil de gjerne komme. Og vet like godt som meg at noen Norgestur blir det aldri. Giftemål eller ikke. Men det er fint å sitte rundt bålet og prate om det likevel. Det synes vi alle.

Siste kvelden er alltid en todelt opplevelse. Fin og vemodig. Jeg kjenner et lite stikk et sted nederst i mageregionen over at jeg har sett fram til å dra. Men det har jeg. De siste ukene har faktisk tatt på. Nok har begynt å bli nok. De uhygieniske forholdene jeg har klart å overse så lenge er ikke lenger like enkle å ignorere. Det er blitt for lenge siden de ugunstige løsningene på alle nødvendigheter var eksotiske og en ønsket annerledeshet. Nå er de bare slitsomme. Vannbæring. Utedo. Baljevask av både kropp og klær. Maten. Savnet av nok mat. Ordentlig mat. Variert mat. Mat som smaker godt og ikke bare spises av nødvendighet. Fersk mat. Kjøleskap. Butikker der en kan kjøpe annet enn en loff, en cola eller maismel. Rene tallerkener og glass som er vasket i såpe og varmt vann. Ikke bare skylt i vann fra en jerrykanne stående utenfor i sølete sand. Jeg savner en sofa. Og en seng der ikke fuglefamilien som bor i treverket oppunder taket, gjør sitt fornødne. Jeg savner en dyne. Ren sådan. Og et sted der håndvask er et konsept. Jeg savner speil. Selv om det å sjelden ha anledning til å se seg selv vel har vært en fordel. Ettersom manko på speil har vært i kombinasjon med manko på dusj og vann som ikke lukter bål. Men mest av alt savner jeg å ikke ha følelsen av å være en ambassadør for hele den hvite delen av verdens befolkning. Å slippe å høre setninger som begynner med ”dere hvite..” og bli ropt etter uansett hvor jeg står og går. Og slippe å føle at en hele tiden må gi av seg selv til kjente og ukjente og da mener jeg selvsagt aller helst ukjente.

Avskjedsfesten er over. Jeg pakker. For siste gang i en landsby i Limpopo. Tsakani ser på. Overtar noen topper, en caps, et skjørt og et par knebukser. Og jubler. Over slitte klær jeg ikke gidder dra med meg hjem. Dagen etter har hun på seg den ene toppen og et hårbånd jeg var ferdig med. Vil bli tatt bilde av. Før avskjedsklemmen. Runden av avskjedsklemmer blir unnagjort i det vår hvite folkevognsbuss høres på lang avstand i formiddagsfreden i den lille landsbyen.

Formiddagsfreden vil jeg savne. Stillheten når barna er på skolen og landsbyboerne sysler med sitt. Kvinner med sjal på hodet og et og annet småbarn knyttet i et håndkle på ryggen, står bøyd bak skjeve gjerder av avkuttede greiner og feier gårdsplassen. Støvskyen står når feiekostene av sammenknyttede strå treffer den røde sanden. Gårdsplassen må feies. Og ved hentes. Og bringes tilbake. Avkuttede greiner balanseres på sjalbekledde hoder. Og vannet som skal kokes likeså. Bøtter og baljer fylles og plasseres øverst på hoder av vante hender. Kyllinger slaktes og middagstilberedelsene begynner. De nærmeste naboene er blitt vant til mitt nærvær og bare ett og annet tilrop og utveksling av høflighetsfraser over gjerdet er krevd av meg. Jeg har dessuten funnet en øde grusvei som leder til en annen landsby noen kilometer unna der jeg kan jogge i fred de morgenene jeg har tid og lyst. Ipod’en min er ødelagt. Det skjedde i Rabali da jeg vasket klær med Vamp på øret og mistet den i baljen med såpevann, og alle påfølgende forsøk på gjenoppliving dessverre viste seg å være resultatløse. Hvilket gjør det viktigere å jogge der en ikke blir forstyrret. Jeg har imidlertid tenkt ufrivillige tanker et par ganger om at ipod-hendelsen på sett og vis viste seg å være hell i uhell. Nå lytter jeg til stillheten. Og en og annen bjelleku som driver dank og gumler ugress i veikanten. Eller et esel. Og blir mer opptatt av visuelle inntrykk. Av det flate landskapet med fjell i det fjerne. Tidlig på morgenen ligger duggskyer over buskene og her og der stikker et ensomt stråtak opp mellom trær og kratt. Det er veldig vakkert her. Selv om skjønnheten ikke er åpenbar og hva en i første omgang tenker på når en skal beskrive naturskjønne omgivelser. Jeg tror det her er snakk om mer tilvent skjønnhet. Landskapet er enkelte steder noe goldt og tørt der eneste vekster er lite vennligsinnete busker med fem centimeter lange torner. Jeg har fremdeles hvite arr etter en fjelltur i Ga-Radingwana. Her og der rager trærne over buskene med greiner høyt hevet over bakken. Og i horisonten; fjell. Som stikker opp og rammer inn det flate landskapet. Den røffe skjønnheten gir en uforklarlig sjelero.

Som en kontrast til landskapets manglende vennlighet, er menneskenes varme. Jeg har blitt tatt i mot med åpne armer. Av familiene jeg har bodd hos. Av landsbyene. Av stort sett alle menneskene jeg har møtt her. Særlig barna. Mine soleklare favorittminner er barna som danser og synger og lager musikk helt uten instrumenter. Klisjeene om at afrikanere kan danse stemmer på en prikk for de jeg har møtt i nordlige Limpopo. Støtt og stadig og uten noen nødvendig foranledning stiller de seg i ring og setter i gang. En stemmer i en sang. De andre følger opp. Klapper. Tramper. Lager beats til førstemann inn i ringen. Som shaker og når som helst kan utklassere hvilken som helst trenet hip hop danser i Norge. Siste kvelden fikk jeg avskjedssang og -dans. Etter at mørket hadde falt på og festivalen vi assisterte de lokale med å organisere var over, stilte barna seg i ring rundt meg. Og sang og danset rundt. Jeg hørte navnet mitt i sangteksten, men aner ikke hva ordene betydde. Og var for rørt til å spørre. Innså da at jeg vil savne sangen. Og dansen. Og barna. Hvordan de slår seg løs. Gir alt, uhemmet og gledesstrålende. Akkurat slik det bør være.

Ei ku for evig troskap

2008-07-06T05:18:00.000-07:00

Av og til glemmer en alle forskjellene. En stund. Til en blir minnet på det. Av en liten gutt som besvimer og forklaringen viser seg å være at han ikke har fått mat den dagen. Eller av at husets beboere går og legger seg klokken sju om ettermiddagen og begrunner det med at de ikke har nok klær og må legge seg under teppene for å få varmen ettersom vinteren har satt inn og det er like kaldt inne som ute. Eller når en prater om forhold og ekteskap.

Som tidligere nevnt, her nede blir vi sett på som eksperter. På alt. Det er tydeligvis automatikk i det at hvit hud skjuler et uendelig hav av kunnskap. Businesstips, karriererådgivning, barneoppdragelse, alt av tekniske spørsmål, engelskleksjoner, verdensgeografi. Og så videre. De har stor tro på min kunnskap. Om alt. De tror også jeg er rik. Jeg har til stadighet blitt spurt om å investere i ulike mer eller mindre gode forretningsideer og prosjekter. Eller bygging av nye klasserom. Eller innkjøp av diverse utstyr. Og de som ikke tror jeg skal ta av egen konto, mener hvert fall at jeg har kontakter med uttømmelige lommer. Jeg har et par øredobber. De har store steiner og kostet meg den nette sum av NOK 100 på Oasis. En av landsbyboerne jeg møtte mente disse var diamanter. For som hun sa: ”Alle hvite har diamanter”. Jeg forklarte at disse var veldig falske. Og unnlot selvsagt å fortelle om diamantene jeg har i ringer og øredobber hjemme. Jeg prøver enkelte ganger å vise at heller ikke jeg er rik. Men i forhold til sammenlikningsgrunnlaget her nede, så er jeg det vel muligens likevel. Så snart en har en jobb her, kan en vel begynne å prate om rikdom. Men jeg gjør uansett et nummer ut av å avlive en del av deres forutinntatte holdninger til hvite. De blir for eksempel veldig overrasket når jeg forteller at jeg ikke har noen hushjelp, men gjør alt husarbeidet selv. Det kan selvsagt også skyldes at de synes jeg er helt håpløs i alt hva angår huslige sysler. Men jeg tror nok begrunnelsen ligger i det faktum at det virker veldig vanlig her i landet å ha en eller form for hjelp. Hvilket også er forståelig siden lønnsnivået er så lavt og en kan få en vaskehjelp for sånn cirka to femti og en bøtteis.

Men tilbake til utgangspunktet. Ekteskap. Forhold. Her tror de av en eller annen veldig merkelig grunn at jeg er ekspert på dette også. Det til tross for at de synes jeg er veldig gammel til ikke å være gift. Eller ha barn. Likevel har jeg enkelte ganger fått spørsmål om hvordan jeg mener de skal håndtere enkelte forholdsdilemmaer. Sist ut er min 21 år gamle venninne med en to år gammel datter og en notorisk utro kjæreste. Som for øvrig selvsagt ikke er far til barnet. Det ville vært overraskende. Jeg gav selvsagt en ”du er pen og smart og fortjener bedre enn dette” tale. Men skjønte at jeg pratet til døve ører. Jenta var forelsket. Og en del av et samfunn der utroskap ikke virker å være særlig uvanlig. For å underdrive. Nå er vel ikke utroskap så veldig uvanlig i vår vestlige verden heller, men der gjør en vel et litt større nummer ut av å skjule det. Her er det veldig åpenlyst. Og virker å være mer kjønnsbetinget. Kjæresten til denne jenta hadde for eksempel hatt ei jente boende hos seg og moren i ei uke. Bare tre måneder tilbake i tid. Jeg spurte selvsagt om hun hadde konfrontert ham med dette. Nei, det hadde hun ikke. Og heller ikke noen av de andre veldig mange andre tilfellene hun viste om da han hadde vært utro. Hvorfor ikke? Nei, hun var redd for at han ville beskylde henne for å være utro siden hun tok opp temaet. Er du utro? Nei. Men han vil si at jeg er det likevel og dumpe meg.

Dette er faktisk en logikk jeg har hørt noen ganger. En HIV positiv dame jeg pratet med fortalte at hun visste at mannen hennes hadde vært utro i årevis før hun ble smittet. Men konfrontert ham? Nei. Da ville han bli mistenksom på om hun hadde noe på si, og det ville være nok til at han kastet henne ut. Og hva skulle hun gjøre da?

Kvinner her har ikke arverett. Og eier generelt sett svært lite. Blir de kastet ut av sin mann, blir de også bokstavelig talt kastet ut. Og må flytte tilbake til sine foreldre. Jeg tror jeg tidligere har nevnt familien Cecilie bodde hos i Rabali. Læreren med to koner. Cecilie var invitert tilbake til familien. De ville gjerne ta henne med på en utflukt der grensa mellom Zimbabwe, Sør-Afrika og Botswana møtes. Som tidligere nevnt, familiene vi bodde hos i Rabali var relativt godt stilte. Og Cecilie reiste tilbake. I huset var imidlertid bare mannen og barna. Kona var kastet ut. Uvisst av hvilke grunner. Og huset var mannens. Selv om han bare bodde der innimellom når han ikke bodde i sitt hus nummer to med sin kone nummer to. Så kone nummer en måtte flytte inn med sin mor. Og med på utflukten til grensa var kone nummer to i stedet for kone nummer en, som Cecilie kjente. Sånn kan det gå.

De som er så heldige å ha en jobb her, har ofte lang reisevei. Så pass lang at de gjerne bor et annet sted og kommer hjem innimellom. Mange er i Johannesburg. Eller i gruvene i nord. Slik blir det gjerne utroskap av. Jeg har møtt flere som bare er hjemom hos familien sin i landsbyen en helg i måneden. Eller sjeldnere. Og flere som mener at disse mennene ofte har kjærester hvor de bor, i tillegg til sin kone i landsbyen hjemme. Og konen hjemme spør som regel ikke på tross av sine bange anelser. Slik er det bare.

Min venninnes forhold til sin utro kjæreste er en hemmelighet for familien hennes. Selv om de har vært kjærester i flere år. Jeg må love å ikke si noe, særlig til far i huset som er jentas søskenbarn. Tjue år eldre søskenbarn. Jeg lover. En prater vanligvis ikke om forhold her før det er frieri og ekteskapssnakk. Det er det foreløpig ikke. Hun måtte imidlertid fortelle det til tanten som hun bor hos. Noen dager tilbake var vi på et møte sammen angående festivalen som de lokale frivillige skal holde med vår assistanse. Der var også han. Han holdt møtet. En karismatisk og pratsom kar. Jeg har oppfordret henne til å prate ordentlig med kjæresten. Om alle sine bekymringer. Etter mange forsøk klarte hun det denne dagen. På vei hjem fra møtet gikk de to av minibusstaxien før oss andre og gikk hjem resten av veien. Jeg var hjemme akkurat i det det ble mørkt. Hun et par timer seinere. Klokken ble åtte. Hvilket var altfor mye i følge tanten. Som gav henne tilsnakk og ikke aksepterte at hun var ute så seint. Etter at det var blitt mørkt. Det var i følge tanten ikke akseptabelt eller på noen måte passende for en ung kvinne med et barn. Så den unge kvinnen måtte forklare. Og fortelle at hun har en kjæreste. Tanten truet med å fortelle det til hennes nærmeste mannlige slektning på stedet, søskenbarnet. Min venninne overtalte henne til å la være. Til å vente til hun blir fridd til. Hvilket hun fnisende fortalte meg at hun forventer og ba meg komme tilbake til bryllupet hennes.

Dersom han frir, må det lages en avtale mellom hans og hennes familie. Blant annet om medgiften, såkalt abollah. Den regnes i kyr. Selv om det i disse tider betales i klingende mynt. Ti kyr er i følge min venninne en vanlig pris. Men jeg har også hørt snakk om så mye som tjuefem kyr. En ku koster tusen rand. Hvilket betyr at ti kyr betales som ti tusen rand. Som er noe slik som seks-sju tusen NOK. De forhandler imidlertid i kyr. Familiene seg i mellom. Min venninne kan fortelle at ettersom hun har barn blir det reduksjon i prisen. På grunn av at hun er ”damaged” som hun sier. Da blir det billigere. Jeg spurte hvor mye jeg ville være verdt. Da lo hun og fniste vekk spørsmålet. Om hun fniste fordi jeg ville vært så billig eller om det bare er utenkelig at jeg skulle bli kjøpt, aner jeg ikke.

Den siste respekt; lydhør og fargerik

2008-06-15T11:52:00.001-07:00

Musikken dundrer. Klokken er 05:30. Jeg står opp. Kan likeså greit det ettersom jeg har ligget våken i timevis. Føles faktisk ikke som om jeg har sovet i det hele tatt siden jeg gikk til sengs klokken halv elleve kvelden i forveien. Musikken dundret da også og har gjort det kontinuerlig siden. Afrikansk dunk-dunk musikk sprakende i sprengte høytalere. Jeg gjenkjente en låt fra en Botswansk gruppe som er veldig populær her. Den har siden blitt spilt utallige ganger siden. Cd’en (eventuelt kassetten) står på repeat. Naboen er synderen. Naboens eiendom er hundre meter unna det rosa huset. Lydnivået er imidlertid slik at det føles som om høytalerne står like ved senga mi.

Fest hos naboen? Nei. Begravelse.

Jeg treffer far Ettian i gangen og kommenterer musikken. Spør om noen har vært oppe hele natta over hos naboen? Er det tradisjon før prekener og gravferd? Nei. Ettian rister på hodet. Ingen har vært oppe i natt. De har sovet. Men arrh, den musikken. Selv har jeg ikke sovet et øyeblikk, sier han og sukker.

Terskelen for å akseptere andres hensynsløshet virker å være ekstremt høy blant de lokale i landsbyene vi har vært i. Bråk på nattestid? Bare å lide seg gjennom. En omvei innom en skole langt utenfor allfarvei for å hente minibusstaxisjåførens sønn? Eller en stopp innom den lokale spaza’en for å få unna taxisjåførens handlerunde? Ingen klager fra noen i den fullstappede minibussen. Bortsett fra litt mumlende syting fra de to norske hvitingene bakerst. Venting i timevis på noen som viser seg overhode ikke å dukke opp? Klaging? Neida. Da bare går en hjem igjen og håper de dukker opp i morgen. Ikke noe stress.

Begravelsen er for Ettians søskenbarn. Tror jeg. Som nevnt litt vanskelig å vite ettersom familiestrukturene er annerledes her. De har ikke noe ord for søskenbarn. Søskenbarn er brødre og søstre. Tanter er mødre og onkler er fedre. Og onkler og tanters foreldre ens besteforeldre. Kan enkelte ganger være litt forvirrende for et stakkars vestlig hode. Uansett; vedkommende døde av høyt blodtrykk. Han var veldig fat og lazy, blir jeg forklart. Som nevnt, her somler en ikke rundt og rundt grøten. Å være direkte er bra. En spade er en spade og en feit mann en feit mann.

Direktheten gjelder imidlertid kun i forhold til enkelte ting. Her i landet har de det som i Asia kalles ansikt. Og en opptrer ikke på en slik at andre mister ansikt. Det er viktig. Når lærerne ankommer skolen om morgenen, må de signere seg inn på rektors kontor. De skal være på plass innen et visst tidspunkt og må derfor skrive ned når de ankommer. Uavhengig om de kommer en halvtime etter, vil de skrive ned det tidspunktet som er satt for når de skal være på plass. Ved siden av står gjerne en kollega eller rektor selv, men ingen ville finne på å si at ”hei du, det du skriver er ikke riktig. Klokken er kvart over nå. Du er en halvtime for sein”. Det samme gjelder dersom noen ikke dukker opp på jobb en dag. En sjef vil ikke konfrontere en ansatt med at han skulket unna. Ettian har en sjåfør som kjører minibusstaxien Honeybird på dagtid. Han fortalte meg at han var sikker på at sjåføren stakk en del av inntektene i egen lomme. Mitt naturlige spørsmål var om han hadde konfrontert sjåføren med dette. Nei, det hadde ikke Ettian gjort og kom heller ikke til å gjøre det. Sånn gjør en bare ikke.

Tilbake til begravelsen: Musikken stilner like før sju. Da ankommer vi og blir anvist plass på hver vår plaststol under en rød- og hvitstripete teltduk som er satt opp for anledningen. Det er kaldt. Veldig kaldt. Frostrøyk-kaldt. Hvilket er første gangen jeg opplever her. En merker det er blitt vinter. Midt på dagen er det fortsatt varmt og til tider hett. Tidlige morgener og etter solnedgang er det imidlertid kaldt. Rett og slett kaldt. Jeg har måttet ta fram ullundertøy og sovepose. Isolasjon er selvsagt ikke-eksisterende, så morgen- og kveldsvasken er blitt hutrende affærer. Og jeg nyter ikke lenger synet av stjernehimmelen under tannpussen før leggetid. Nå gjelder det å skynde seg under teppene.

Kvinnene har håndklær og pledd over skuldrene som skjuler deler av deres tradisjonelle antrekk. Håndklær er tydeligvis allment akseptert som plagg i denne delen av verden. Og kan brukes til så mangt. Som sjal, skjørt og bæremeis for småbarn. Praktisk. Samtlige av kvinnene bærer hodeplagg. Fargerike sådan. Under teltduken spraker det i rosa, gult, lilla, grønt og blått. Gjerne med store blomster og snirklete mønster. Få bærer svart. Over stråtakene til rundhusene foran til venstre, stiger røyken fra ulmende bål. Her tilbereder husets kvinner begravelsesmaten; kylling og papp.

Den første timen går med til taler. Mange taler. Ut fra min sidemanns program ser jeg at det totalt er hele tretten talere. Alle vil si noe. Og alle som vil får anledning. Akkurat som under alle møter som holdes. Demokrati til det siste. Menn i dress og jakker i dårlig imitert skinn har tydelig mye å si om avdøde. På xangani selvsagt. Jeg skjønner ingenting og titter på folk. Da vi kom, var det en noe glissen forsamling under teltduken. En jevn strøm av mennesker begynner imidlertid å fylle samtlige plaststoler og en gruppe kvinner har slått seg ned på bakken like ved. Noen står bakerst. Gjennom hele timen med taler kommer flere mennesker. Selv om begravelsen i følge programmet startet sju. Her kommer en når en kommer. Om det så er fem på åtte og under siste del av siste tale. Ingen hever et øyenbryn over det. Det tok vel så lang tid med morgenrutinene da vel.

Innimellom synges det. Ikke mumlende med blikket ned, som under norske begravelser. Her synges det av full hals. Dype røster synger med intensitet og inderlighet. Vakkert. Sangen starter et sted inne i forsamlingen. En røst som begynner. Flere følger som i et svar. Som et kor. Det virker alltid å være en som leder sangen i alle forsamlinger. En vet aldri hvor i forsamlingen sangen starter. Om det i forkant er avtalt eller om en bare setter i gang, vet jeg ikke helt.

Det er en enkel verdighet over seremonien. På et tidspunkt reiser alle seg. Det er tid for gravferd. Kisten med avdøde skal fraktes til gravplassen. Enken blir fulgt ut i bilen. Hun er dekket fra topp til tå av et stort pledd og blir støttet på begge sider. Selv ansiktet er skjult av pleddet. Ettian forklarer at hele enkens kropp må dekkes til. Det er tradisjon. Hun støttes inn i begravelsesbilens forsete. Bilen er hvit og lang. Min bilinteresserte kollega Lasse kommenterte en gang at de eneste fine bilene her i området, er begravelsesbilene. Enkelte ser ut som reneste stretchlimousiner. Begravelser er big business her. Det er alltid en begravelse. Eller fem. Tidspunktet for kursene vi har holdt på lørdager, har ofte måttet justeres ut fra når begravelsene denne dagen er over. Folk virker å dø en del her. Unge som gamle. Og lørdag er begravelsesdag.

Rosa olifanthus og mer og mindre ønskede innflyttere

2008-06-04T03:25:00.001-07:00

Huset jeg bor i her i Olifantshoek er rosa. Og ikke lakserosa som Haugesund rådhus, men knallrosa. Det ble satt opp i fjor. Da flyttet far Ettian med kone og fire barn ut av morens hus og fikk sitt eget like ved siden av. De var som han sa ”relieved” fra ansvaret for å ta av seg moren. Årsaken var at morens yngste sønn var gammel nok til å få seg jobb. Og families yngste sønn er i følge tradisjonen alltid den som arver foreldrenes hus. Og dermed den som bor sammen med foreldrene og tar seg av dem til de dør. Så nå bor gamlemor Mahlaule sammen med yngstesønn og kone og barn. I tillegg til en kusine og en niese og hennes datter. Disse er visstnok imidlertid bare på besøk fra Pretoria, men har vært her i sju måneder alt, så slike langvarige besøk kvalifiserer som boforhold hvert fall i mitt hode.

Her har de et annerledes syn på familieforhold enn hjemme. Ofte har fjerne og nære slektninger bodd i samme hus på et eller annet tidspunkt. Og gjerne delt seng. De kaller hverandre ”brother” og ”sister” og ”mother” selv om det verken er bror, søster eller mor, men gjerne kusine eller tremenning eller nevø. Og er en i familie virker det å være forventet at en tar seg av hverandre. Så de tar gjerne inn en kusine av deres avdøde far med to barn. Eller tar seg av søsterens barn mens hun bor i Johannesburg og jobber. Eller lar eldstesønnen til brorens kusine på morsiden bo hos dem mens han går på skole.

I det hele tatt er det ganske imponerende med tanke på at mange av disse ikke har så mye til salt i maten til seg og sine egne. Og deres egne kan være ganske mange i seg selv. Ettian fortalte meg at han bare har fire barn. Og bare en kone. Hans far hadde to. Så han har mange søsken. Og enda flere som han regner som søsken og kaller bror eller søster.

Uansett; Ettians rosa hus er nok dessverre litt mer festfint fra utsiden enn inni. Der er det ganske enkelt. Med betonggulv og malingsflassende, flekkete vegger som ikke går helt til taket. Taket er av blikkplater, støttet opp av et sammensurium av treplanker. Hvorfra det henger noen lyspærer surret fast av hvite ledninger på kryss og tvers. En lyspære i hvert rom. Styrt av en og samme bryter. Hvilket betyr at lyset går på også på mitt rom klokken null fire null null. Da står nemlig mor Joyce opp for å begynne med dagens gjøremål. Hun må nemlig gjøre i stand til far Ettian står opp en times tid seinere og skal gjøre seg klar for jobb. Han trenger sin frokostpapp og varmt vann fra bålet til morgenvasken slik at han kan gjøre seg presentabel før han drar av gårde den relativt lange veien til skolen hvor han jobber som lærer. På si kjører Ettian minibusstaxi. Han har sin egen. Den heter Honeybird, som er betydningen av hans yngste sønns navn; Nhlalala. Nhalala går i sjetteklasse. Og har en søster som er fire år gammel og heter Nkiyase. Disse bor sammen med mor og far Mahlaule i det rosa huset. I tillegg har de en datter som studerer i Pretoria og en sønn som bor og går på skole i nabolandsbyen Tijani.

I denne nabolandsbyen bor mine kolleger Åsmund, Martin, Cecilie, Claire og Tinyko. Og der har de postkontor, klinikk og politistasjon. Vi var innom politistasjonen første dagen. Etter alt som har skjedd i Johannesburg og andre steder i landet, ønsker de visstnok å se litt ekstra etter oss. Men det er vel bare en forholdsregel. Som de tar relativt seriøst gitt. Jeg ble stoppet av politiet på joggetur klokken sju om morgenen her om dagen og ble fortalt at jeg ikke burde jogge alene. Not safe. Fredelig som det er her, tror jeg nok det var utslag av seriøs oversiktighet. Vi er nok ikke målgruppa for disse grusomhetene selv om vi er utlendinger. Men de begynner tydeligvis å bli litt nervøse for voldsbølgen også her i de rurale delene av landet. Vi er nå veldig nære grensa til Zimbabwe, så mange av dem kommer hit først for å prøve lykken og få seg jobb, før de eventuelt drar videre til Johannesburg og andre steder. Det er faktisk relativt mange jeg har møtt mens jeg har vært her i Limpopo, som har uttalt seg negativt om folk fra Zimbabwe. Enkelte har uttalt at de stjeler og lager bråk og tar fra sørafrikanerne de få jobbene som finnes. Ettians kusine fra nabohuset har et mer reflektert syn på naboene fra nord. ”De er ikke dårlig mennesker, slik noen sier. De gjør bare så godt de kan for seg selv og familien sin. Og de er veldig hardtarbeidende. For bare 8 rand (5 NOK) jobber de en hel uke med hva som helst”.

I tillegg til innvandrere fra Zimbabwe, er det visstnok enkelte som opprinnelig er fra Etiopia og Somalia som bor og driver små butikker her i landsbyen. Disse var innkalt til møte like før vi kom hit og ble regelrett spurt om de kunne dra fra området. Dette er tydeligvis måten de vil forhindre at volden spres hitover. Beskyttelse av sine utsatte landsbyboere virker dermed ikke å være en prioritet. Metoden er tydeligvis heller bare å bli kvitt dem.

Om noen faktisk har dratt her fra på grunn av dette, vet jeg foreløpig ikke. Men fortsettelse følger.

Takketur

2008-06-04T03:22:00.000-07:00

Som tidligere nevnt har jeg det ganske behagelig hos familien Mokoma i Rabali. Derfor var jeg ikke utelukkende overbegeistret da vi ble invitert til overnatting på en lodge utenfor landsbyen. Vi skulle dra søndag ettermiddag og komme tilbake mandag morgen før jobb. Litt stress syntes jeg. Hadde dette vært et tilbud i en av de andre landsbyene vi har vært i, ville jeg jublet ved tanken på en avslappende kveld utenfor landsbyen med mulighet for litt vin og en dusj og egenkjøpt og egentilberedt mat. Men som sagt; livet i Rabali er ikke så verst.

Men jeg dro. Siden jeg ble invitert som takk. Takken var for at vi hadde hjulpet en kar som var i ferd med å starte sin egen organisasjon for mindre heldigstilte barn og unge i området, kalt Mutshedzi Youth Foundation. Der tar de sikte på blant annet å gi unge karriererådgivning og hjelpe dem å få tilgang til nødvendig informasjon, hvilket langt fra er en selvfølge for de som lever i rurale og fattige strøk. I tillegg ønsker de å gi de unge et kulturelt og sportslig tilbud og et sted å være på ettermiddagstid. Jeg har dessuten hjulpet de litt med å få i gang og etablere en avis som skal gis ut månedlig. Selvsagt enkle greier, men har vært interessant å være med på prosessen.

Som takk ønsket altså initiativtakeren å ta oss med til et overnattingssted som et par av hans kompiser drev et stykke unna landsbyen. Vi skjønte da vi kom dit at ingenting er hundre prosent gratis og at disse kompisene naturlig nok hadde litt baktanker og håpet vi ville bistå med litt markedsføring av stedet. Uansett; det var en veldig hyggelig gest.

Masela, som initiativtakeren til Mutshedzi Youth Foundation heter, er en av de som har klart seg bra. Han tilbrakte de første årene av sitt liv på en stor gård der moren var hushjelp for de hvite gårdseierne. Faren har han aldri visst hvem var. Da han var seks år gammel, flyttet de til en landsby nær Rabali. Her vokste han opp under trange kår med en arbeidsledig mor og sine søsken. En ganske typisk historie herfra. Masala var imidlertid en av de heldige som kom seg videre. Han var skoleflink og fikk tilgang på studielån (hvilket det visstnok er mulig å få tilgang på om en gjør det bra på skolen) og studerte i Johannesburg og deretter i Cape Town. Han fikk en traineestilling i en bank i Cape Town, hvor han var til han bestemte seg for å dra hjem til mor og gi noe tilbake til landsbyen han var fra. Og dermed gikk han i gang med dette prosjektet. En entusiastisk og talefør kar. Som ville vise sin takknemlighet ved å ta oss med på tur.

Vi brukte en time lenger på turen ut enn hva som var forespeilet oss. Humpet oss i vei på dårlige grusveier oppover fjellene og innover i tettere og tettere bush. Det ble mørkt før vi kom it. Vi var imidlertid bare glad for at vi i det hele tatt kom oss fram. Fikk oss hytter med enkel standard og tente bål. Og godfølelsen kom krypende. Var herlig stille og fikk følelsen av å være midt i jungelen. Og godfølelsen økte i det vi skulle av gårde for å sjekke ut ”poolen” som viste seg å være av den naturlige sorten. Med en klukkende elv og en brusende foss. Manko på bikini til tross, her måtte det bades. Det var da mørkt. Og mørkt i jungelen betyr svart. Når en har mangel på dusj og rennende vann, er et bad ubeskrivelig godt. Deretter var det grilling og bålkos langt inn i de små nattetimer. Verten vår som skulle kjøpe en flaske vin til meg, kom tilbake med en flaske musserende. Av det mindre eksklusive slaget naturligvis og til den nette sum av NOK 15. Så det ble kjip sjampis og brente svinekoteletter i bushen.

Dagen derpå ble startet med et nytt bad og hårvask i fossen. Før vi humpet oss hjemover. Med en noe kranglete bil som endte det hele med å gå tom for bensin og stanse en kilometers avstand fra Rabali. Tenker enkelte syntes det var festlig å se landsbyens hvitinger dyttende på en skranglete bil tidlig en mandags morgen.

Ingenting er svart/hvitt

2008-06-04T03:16:00.000-07:00

Bare en liten minibusstaxitur utenfor landsbyen vi bor i, ligger plassen som på folkemunne heter Old Makhado. Tidligere het den bare Makhado. Men så ble byen Luis Trichard omdøpt til Makhado. Mange av byene med Afrikaans navn får nye eller gamle navn, alt etter hvordan en ser det, og blir omdøpt til tradisjonelle, sørafrikanske navn. Slik ble Luis Trichard hetende Makhado. Det hele er imidlertid ikke helt avklart da avgjørelsen om navneendringen er klaget inn for retten og nå er på sin andre runde i rettssystemet. Men foreløpig heter den etter det jeg forstår offisielt Makhado. Men hva gjør en da når det ligger en annen Makhado bare rundt tjue minutter unna? Vel, da blir den første Makhado hvert fall i en overgangsperiode hetende Old Makhado mens de prøver å innføre et nytt navn også for denne plassen. Praktisk nok.

Uansett; Old Makhado er som sagt en kort kjøretur unna Rabali og har en kolonialbutikk og postkontor og politistasjon og et par mer eller mindre interessante klesbutikker og små sjapper som selger frukt og grønnsaker og hvor de klipper hår og en lokal tavern og en plass kalt Roasted Rooster som selger kylling-junkfood. Denne kyllingplassen har et par bord både inne og utenfor og er det nærmeste vi har kommet en kafé mens vi har vært ’utstasjonert’. Her satt jeg en dag. Ventet på Marte og Claire mens jeg hadde tjuvstartet på lunsjen og spiste en kyllingwrap og leste en avis. Aviser er for øvrig også en luksus som har vært ikke-eksisterende i de øvrige landsbyene. Som tidligere nevnt; Rabali skiller seg ut på mange måter fra de tidligere landsbyene hvor vi har vært.

Der satt jeg hvert fall og var fornøyd med livet. Før det kom tre storvokste sørafrikanske damer og flyttet veska mi og så på tingene mine på bordet og sa: Move this! I en heller lite vennlig tone. Jeg sa ”æh og hva og unnskyld?” mens jeg forundret observerte at det var flere ledige bord like ved siden av mitt. Men innen jeg var ferdig med det, hadde de allerede skjøvet bort tingene mine, satt seg ned og var allerede i gang med en høylydt samtale seg i mellom. Jeg tenkte ja vel og sa: ”Jeg venter på noen venner som kommer om et øyeblikk, men dere kan bare sitte der til de kommer”. Damene så på meg og så på hverandre og himlet med øynene og skravlet høylydt videre på venda uten å ofre meg et eneste enstavelsesord. Jeg skjønte at de ikke hadde satt seg ned for en hyggeprat med en hvit person, slik jeg er vant til. Det var ingen tvil at disse damene ønsket herredømme over bordet. Det fikk de vel også ved å ta fram vassen pommes frites fra store vesker som de delte over bordet og med forbipasserende mens de pratet veldig høylydt til både hverandre og de andre gjestene på kyllingkafeen. Min plass på bordet til mat og avis krympet stadig mens armer og vesker og store lår nærmet seg faretruende. Da Claire kom, gjorde damene ingen mine til å flytte seg. Jeg kjente en gryende irritasjon og sa at nå var venninnen min kommet, så det ville vært fint om de gav plass til henne og satte seg på ett av de andre ledige bordene. Da fikk jeg øyenkontakt med en av de tre for første gang, og hun sa: ”You move”. Jeg prøvde meg med ”jeg var her først” og ”dette er veldig uhøflig” og ”hva får dere ut av dette?”, men fikk verken øyenkontakt eller annet ut av dem enn ”you move”. Tanken på å reise seg og ta med matbrettet som et annet overvektig mobbeoffer i skolekantina i en amerikansk high school film var særdeles lite fristende. Så jeg holdt stand. Mens Claire og Marte måtte sette seg på nabobordet. Og mine sørafrikanske kafevenninner veldig tydelig viste med kroppspråk hva de syntes om dette hvite vesenet og høylydt gjorde sitt for å få alle kafeens gjester over på sin side. Jeg satt der med avisa og wrap’en min og freste innvendig. Før jeg tenkte at hva i all verden har jeg å kjempe for? Hvilken rettighetskamp sitter jeg her og mottar fornærmelser for? De tre damene mente tydeligvis at de hadde noe å bevise. Det hadde ikke jeg. Jeg forsøkte igjen å få øyenkontakt med de tre, men fortsatt uten hell. Og motstod lysten til å rope ut at jeg ikke var boer eller på noen måte ansvarlig for apartheid eller andre grusomheter. Så reiste jeg meg. Med det jeg håper var en smule verdighet. Og satte meg med de andre to hvitingene på nabobordet.

Dette er eneste eksempelet på en situasjon der jeg føler meg uvelkommen som hvit. Noe som egentlig er ganske imponerende slik de hvite har oppført seg på denne kanten av verden. Det er klart at jeg har blitt ledd av og pekt på og ropt hviting etter støtt og stadig. Men jeg har aldri fått inntrykk av at det har vært for å såre meg på noen måte. Selv om ordet lekgoa har begynt å irritere meg en smule, så er det likevel noe litt sjarmerende med småbarn som står bak gjerdet med store øyne og i pur forbløffelse og helt uten noe filter roper ut akkurat det de tenker. Her om dagen jeg var ute og gikk, traff jeg noen småbarn der den ene ropte ut lekgoa mens han løp mot meg og kastet seg i armene mine. Ingenting fornærmende over å bli kalt hviting i en slik kontekst. Voksne uten filter kan selvsagt være litt mer frustrerende. De er veldig direkte her. På enkelte områder vel og merke. I begynnelsen tenkte jeg muligens det var språkproblemer som var årsaken, men det er nok ikke det. Ordet lekgoa er for øvrig overraskende og skuffende nok det samme her hvor de prater venda som i sepediområdene. Jeg hadde gledet meg til nye tilrop. Eneste forskjellen er uttalelsen. Her uttaler de ordet nøyaktig slik det er skrevet, mens på sepedi uttales det lerroa.

Uansett, jeg tror det faktum at vi ikke snakker Afrikaans gjør det lettere å like oss. Jeg har hørt et par si at de hater Afrikaaner-folk. Men jeg tror også at enkelte her i nord har de ikke vært like mye påvirket av raseskillene som lenger sør i landet. I landsbyene vi har besøkt har det jo ikke vært hvite likevel. Når jeg har vært og reist andre steder i landet og forteller hvor i landet jeg jobber, ser de på meg som om jeg er gal og spør hvorfor i all verden jeg er oppi der. De hvite sørafrikanerne er veldig direkte i sin omtale av sine svarte landsmenn. Det er veldig overraskende for oss å høre det som for oss er åpenlyse rasistiske uttalelser.

Det er imidlertid klart at det er veldig enkelt for oss fra Norge å være politisk korrekte. En hvit sørafrikaner vi traff i Mosambikk fortalte at han sov med et balltre ved siden av senga i leiligheten sin i Johannesburg. Han følte seg aldri trygg i sitt eget hjem. Jeg har i tillegg møtt fire mennesker som har fortalt meg at de har blitt ”carjacked” og tre av dem ved ”gunpoint”. Og det er også forståelig at det kan være frustrerende å se at enkelte som er blitt kvotert inn i stillinger høyt oppe i næringsliv og politikk ikke nødvendigvis er hundre prosent kvalifisert for jobben. Det er vel ingen hemmelighet at det har skjedd. Eller at korrupsjon ikke er en ukjent aktivitet her i landet. Det er vel ingen tvil om at det er noen veldig kompliserte problemstillinger i Sør-Afrika. Men det ville vel imidlertid vært noe ambisiøst å forvente at overgangen til en fri og likestilt nasjon ville gå helt smertefritt for seg. Det er vel ikke helt uforståelig at undertrykkelse, fattigdom og desperasjon avler vold, kriminalitet og korrupsjon. Noe muligens enkelte hvite sørafrikanerne burde ha i minnet før de åpner munnen og prater høylydt om hvordan de svarte nå styrer landet mot avgrunnen.

Vanskelige problemstillinger, ingen tvil om det.

Vi hadde nylig en frihelg og dro til et sted kalt Bela-Bela. Et sted med varme kilder og et gammelt og ikke helt sjarmerende spa. Jeg, Cecilie og Marte syntes vi fortjente litt luksus denne helga. Spavertinnene mente tydeligvis vi fortjente å bli dyttet oppi et konsentrasjonsleirliknende badekar med kokende grønt og fiskeluktende vann. Før vi ble rullet i plast, plassert på en hard benk og overlatt til svetting og klaustrofobiske tanker. Marte foreslo at det kunne være en del av hevnen over de hvite. Etterpå var vi visstnok detoxified og definitivt dehydrert og prøvde å overbevise hverandre om at huden vår var veldig mye mykere nå.

Men tilbake til utgangspunktet. Bela-Bela var et veldig ”hvitt” sted. Vi spiste middag på en plass kalt O’ Hagens, et forsøk på en irsk pub med verdens garantert tregeste servitrise. Diverse glass vin og et par gin & tonics senere var vi klar for Bela-Belas glitrende natteliv. Vi havnet på et sted kalt Dance Factory. Og det var litt av en dansing de produserte på denne fabrikken. Det minnet mest om danskebåten, men menneskene om bord var tjue år yngre og på vår alder. Her ble det danset pardans til både tekno og gamle viser på Afrikaans. Danserne var blant annet ikledd fjellsko, shorts, skjorte og vest. Vi hadde sett fram til en avslappende helg på et sted der vi ikke var annerledes og vakte oppmerksomhet bare ved å gå nedover gata. Men vi følte oss ikke verken likesinnede eller blant våre egne på Dance Factory i Bela-Bela.

Å komme seg bort fra denne plassen viste seg å være vanskeligere enn forventet. Vår hotellresepsjonist jobbet dag og natt for å prøve å finne en buss eller annet som kunne frakte oss to timer til provinsens hovedstad Polokwane. Til slutt gav hun opp. Vi spurte om de ikke hadde en taxirank der. Jo da, det hadde de. Men der burde vi ikke gå. Hvert fall ikke jeg og Cecilie alene. Taxiranker var nemlig ikke trygge. Vante som vi er blitt med disse taxirankene med minibusstaxier, begynte vi å lure. Var det mer utrygt her enn andre steder? Den hvite resepsjonisten kunne fortelle oss at mye dop skiftet hender på denne plassen. Ja, hun mente faktisk at hver eneste svarte person i hele Bela-Bela solgte dop. Not safe.

Jeg og Cecilie dro til taxiranken og fem minutter senere hadde vi ordnet oss med transport til Polokwane. Med en minibusstaxi som er vår måte å komme oss rundt på i det rurale Limpopo, men som ikke engang var et alternativ resepsjonisten i Bela-Bela i det hele tatt kom på eller vurderte. Og vi kom oss helskinnet til Polokwane.

Heksetest, gartnere og to sider av samme landsby

2008-05-12T09:41:00.001-07:00

”Hvordan vil du beskrive en ugle”? Jeg stusser litt over spørsmålet, men bare litt ettersom jeg er blitt ganske vant til rare spørsmål. Så jeg svarer og prøver å tute som en ugle uten stor suksess. Spørsmålet kommer fra 18 år gamle Ndivhuwo den første kvelden jeg tilbringer hos familien hennes på sju i landsbyen Rabali. Svaret mitt tilfredsstiller henne tydeligvis ikke helt. ”Folk her er redde ugler. De sier de er verktøy for heksene”. ”Hmm, svarer jeg. Tror du på hekser?” Ja, det gjør Ndivhuwo. Hun sier hun vet de er der. Hun vet til og med om noen. Og heksenes misjon; de ønsker å ødelegge mennesker. ”Hvorfor vil de det”? Nei, det vet ikke Ndivhuwo helt. Men hun vet at de er i pakt med djevelen og er hans redskap på jorden. Hennes neste spørsmål blir dermed naturlig nok om jeg går i kirken. Jeg svarer at nei, det gjør jeg ikke. Da ser Ndivhuwo bekymret på meg. ”Dersom du ikke er underkastet Gud, vil du ende i fortapelse. Det må vi jobbe litt med mens du er her”.

Religion er ganske interessant her. De fleste synes å ha en herlig miks av meget bibeltro kristendom og tradisjonell tro med ånder, hellige forfedre og overnaturlige krefter. Troen på onde hekser som lever blant oss virker å være veldig utbredt. Heksene har makt til å gjøre folk syke. Jeg pratet med en HIV-syk mann i en av landsbyene vi har vært. Han hadde vært utro og blitt smittet. Hans kone døde for tre år siden uten at han visste helt hva hun døde av. Jeg spurte om han trodde hun døde av HIV/aids-relaterte sykdommer. Nei, var det kontante svaret. Han mente bestemt at hun døde på grunn av heksekraft.

Derfor var det også at han tok kontakt med en tradisjonell healer eller medisinmann da han først ble syk selv. Hvilket virker å være veldig vanlig. Derfor er også tradisjonelle healere anerkjent som en del av systemet i deler av landet. Klinikker og sykehus samarbeider med medisinmennene, som henviser pasienter videre til dem og vice versa. I følge en sykepleier på en klinikk jeg besøkte, klarer ofte medisinmennene å redusere symptomene på HIV, slik at pasientene føler seg friske en stund. ”Men bare en stund”, slo hun fast.

Forklaringen på hvorfor enkelte er psykisk utviklingshemmede fikk min kollega Cecilie av ekteparet hun for tiden bor hos. Årsaken er at foreldre med overnaturlige krefter sjekker om avkommet har arvet evnene ved å kaste dem i veggen. Dersom den nyfødte klarer å klore seg fast og henge på veggen, har barnet heksekrefter. Denne testingen kan naturlig nok gi noen mindre hyggelige ettervirkninger for de som bare er ”vanlige” barn og faller ned på gulvet. ”Og derfor er det en del barn i skolene som er det vi kaller ”slow”, forklarer ekteparet som for øvrig begge er lærere.

En liten tilleggsopplysning som er litt ute av kontekst, men likevel interessant. Mannen i lærerekteparet har ikke bare sin lærerkone, men en kone til. Ja, faktisk en hel familie til. Kone nummer en uttalte at jo da, det var veldig vanskelig når han var hos sin andre kone. Men hva skal man gjøre? Mannens bror har for øvrig ikke to, men hele åtte koner. Og gudene vet hvor mange barn.

Vi befinner oss nå som nevnt i landsbyen Rabali. Her er de en del av vendakulturen. Hvilket betyr at de her har et annet språk, venda, og andre tradisjoner enn hva vi har opplevd i de tre landsbyene hvor vi tidligere har vært. Og flerkoneri er visstnok vanligere her i vendaområdene. Men selvsagt vanligere før enn nå. I familien jeg bor hos er det en mor og en far og fem barn. Siste tilskuddet til familien er åtte måneder gamle Khalirendwe. Deretter er det Robin som går i fjerdeklasse, Tshifhiwa på tretten, Phathu på seksten, og altså Ndivhuwo på atten. Far i huset er lærer på en videregående, hvilket virker å være veldig lukrativt. Familien bor nemlig i et hus med fem soverom, har hushjelp og ikke mindre enn to gartnere. Det er klart at arbeidskraft er billig her i landet. Minstelønnen er sånn cirka NOK 5,50. Likevel er selvsagt en arbeidsstokk på tre for en familie her et definitivt velstandssymbol. Jeg bor altså nå hos sørafrikansk middelklasse, som føles milelangt fra det lille huset ved foten av fjellet i Buffelshoek.

Riktignok tar jeg fortsatt morgenvasken ved hjelp av bøtter og baljer, og vasker klærne for hånd. Men i utgangspunktet har vi innlagt vann her i huset. Det virker bare ikke. Hvorfor vet de ikke helt. En dag kom det ikke vann når de skrudde på vasken. Da gikk de til naboen for hjelp, og får nå vann fra naboens hageslange som de fyller i bøtter og baljer. Slik har de til matlaging og vasking og til vanning av den imponerende grønne gressplenen rundt huset, som står som en skarp kontrast mot Limpopos røde sand som utgjør gata utenfor gjerdet.

Hos familien med de vanskelige navnene, føler jeg at jeg lever det som for meg er et tilnærmet normalt liv. Her kan jeg gå på badet for å vaske meg eller ta tannpussen, lage hjemmelaget pizza til familien i ovnen på kjøkkenet og om kvelden er det sørafrikansk idol på TV. Frokostene inntar jeg på en liten veranda foran huset. Her vasker de opp i varmt vann med såpe, har mat i kjøleskapet, og barna krever et noe mer variert kosthold enn papp og kyllingføtter. Døgnrytmen er imidlertid den samme. I åttetiden er det sengetid, og her står de faktisk så tidlig opp som klokken fire! Alle må tidlig opp for å være klare til skolestart klokken sju. Og ettersom familiens barn går på privatskoler, kreves ekstra tid til transport. På disse privatskolene, som for øvrig er kristne, snakker barna utelukkende engelsk. Venda er imidlertid et fag, men lærerne krever at barna også snakker engelsk seg i mellom. Så eneste stedet de prater venda er hjemme. Mor i huset er noe ustø i engelsk, men de andre er veldig gode. Hvilket er hyggelig for meg. Samtalene går derfor lett hos familien i Rabali.

Ut fra det jeg skjønner, virker familien å være et typisk eksempel på middelklassen her. Og de virker å være godt representert her i området. Hvilket er veldig bra å se og gjør Rabali til et veldig annerledes sted enn de andre landsbyene vi har vært. Der har standarden vært relativt jevn. Det vil si jevnt dårlig. Her er forskjellene mer tydelige. Like over veien ligger den delen av landsbyen som ikke har hushjelp eller gartner. En av lærerne jeg jobber med fortalte meg her om dagen om ”that side”. Hun rynket på nesen og fortalte at de ikke engang hadde innendørs toalett. Hvilket det virker som om det er relativt kort tid siden husene på ”min” side av veien for øvrig har fått, da tinnboksene med utedoer står ubrukte i de flestes hager. ”Det er vårt reservetoalett”, forklarte mor i huset meg og pekte på utedoen i frukthagen. ”Det bruker vi når det er vannmangel her”.

Det verste eksempelet så jeg her om dagen. Et gigantisk hus som var i ferd med å bli satt opp, større enn noen jeg har sett her i Limpopo, like ved siden av en bitteliten blikkboks av et hus. Vi diskuterte faktisk om det i det hele tatt kunne være et hus og noen som bodde der, før vi så en ståltråd med klesvask til tørk utenfor. Et godt og trist bilde på Sør-Afrikas store forskjeller.

Festfint blåfjellsfarvel

2008-05-12T09:37:00.001-07:00

Siste kvelden. Skåling i brus. Bestglassene med gullfarget kant øverst er hentet fram fra innerst i skapet. På bordet er det satt fram en skål med mariekjeks og en banan. Taler. En venninne som er mer stødig i engelsk, prater på vegne av Mosibudi: ”Takk for at du har bodd hos oss. Jeg vil savne deg”. Ydmykheten kommer krypende. ”Nei nei, det er jeg som skal takke”. Og kjenner plutselig en dyp følelse av takknemlighet der vi står, fire jenter i finstasen og jeg, med glassene hevet. På gulvet sitter Lerato og lille Lesego gumlende på mariekjeks så smulene fyker.

Det er mørkt ute. Egentlig skulle strømmen være stengt av i dag slik den er annenhver dag, men ettersom det er en offentlig fridag lot de den være. Den enslige lyspæra som henger fra taket lager skygger, og i det svake lyset skjules skitten og hullene i teppet som dekker det kalde betonggulvet. Broderiduken på bordet ser hvit og flekkfri ut. Midt på bordet står en gammel majoneskrukke med en kvist med friske blader. På benkeplaten står noen små, gule kyllingfigurer til pynt, selv om påsken er over for lenge siden.

Vi setter oss ned. Jeg på stolen, en av venninnene har tatt i bruk den ødelagte stolen og balanserer med ei hånd støttende på bordet. De to andre er plassert på hver sin lave trekrakk så ansiktene knapt rekker over bordplaten i respateks. Men praten går friskt. Om menn og utroskap og alkohol og HIV og aids. Spørsmålet er hva som er å foretrekke; en mann som er utro eller en som drikker for mye? Og hva gjør en om en blir HIV-smittet? En av jentene har svaret: ”Jeg ville bedt til Gud hver dag og natt til jeg ble frisk igjen”.

Midt i en heftig diskusjon om det i det hele tatt er mulig å finne en mann som verken er utro, en ”drunk” eller HIV-smittet, kommer mor i huset hjem. Hun har som hun pleier tilbrakt noen timer på spaza’en og er ler høyt mens hun strever med blikkdøra som en må bruke litt muskelkraft og en smule teknikk for å åpne. Vel inne henvender hun seg til meg på sepedi, uten at jeg skjønner hva hun sier. Men jeg kan prosedyren nå, strekker hendene ut mot hennes og venter på at hun tar dem og planter et vått kyss i håndflatene mine. Hun fortsetter å prate på sepedi, og de andre jentene ler. En av dem oversetter; mor i huset sier at jeg ikke skal dra, men bli hos dem for alltid. Jeg kjenner et lite stikk i brystet og sier klønete kaleboa som betyr takk.

Mor Raisibe setter seg på trappa utenfor. Min kollega Tinyko kommer for å hente bagasjen min, slik at alt er pakket og klart for en tidlig avreise neste dag. Mens han hjelper meg med sekken som utenfor min fatteevne synes å ha vokst i både størrelse og vekt, prater mor Raisibe noe høylydt til ham. Tinyko smiler, oversetter og sammenfatter til en enkel setning: ”Du får ikke ta henne fra oss”.

Mine tre uker i Buffelshoek er over. Tidligere på dagen kunne jeg knapt nok kunne styre min begeistring da vi pratet om frihelgas dusjmuligheter og restaurantbesøk. Men med avskjeden rett rundt hjørnet innser jeg at jeg kommer til å savne landsbyen mellom de blå fjellene og familien i det bittelille huset.

Én stol, mange kyllingføtter og et forhekset fjell

2008-04-25T11:55:00.001-07:00

Da jeg kom til Buffelshouk, regnet det. Derfor stod det bøtter og baljer langs veggene inne i huset som skulle være hjemmet mitt de kommende tre ukene. Å kalle det hus er vel for så vidt litt å overdrive. Hjemme ville vi nok muligens kalt det til nøds en bod. Huset består av tre rom, som vel ikke helt kan kalles rom ettersom de ikke er atskilt med noen dør. Taket er av blikk og lekker. Her en natt våknet jeg av at det regnet på meg, og puta mi viste seg alt å være klissvåt. Så jeg stod opp, trakk senga ut fra veggen, satte fram nok ei bøtte, la meg uten pute og talte drypp til jeg sovnet igjen.

Ellers har vi totalt én stol her i huset. Som virker. Vi har i tillegg en som er ødelagt og står i hjørnet. Så det meste skjer på gulvet. Stolen er tydeligvis for øyeblikket forbeholdt lekjoa’en, og de blir regelrett fornærmet når jeg setter meg på gulvet sammen med dem i stedet for på stolen. Verst er det når det kommer besøk, noe det stort sett har kommet hver dag mens jeg har vært her. De kommer i følge min nye ”søster” for å se meg. Hyggelig. Da sitter nemlig jeg på stolen, mens de andre sitter på gulvet. Gamle som unge. Jeg prøver å gi fra meg stolen, men det er tydeligvis helt uaktuelt. Så det er visst bare å akseptere at min plass i hjemmet er på stolen.

Familien består av mor Raisibe, hennes yngste datter Mosibudi på tjuetre og fire år gamle Lesego og elleve år gamle Lerato. De to sistnevnte er døtrene til familiens utflyttede eldstedatter. Er litt usikker på hvor hun befinner seg, men tror hun er i Pretoria. Mosibudi er den som tar seg av søsterens barn samt alt husarbeid. Moren tilbringer en del tid med sine svirebrødre og –søstre på den lokale spaza’en og kommer først hjem på kveldingen. Da kommer hun alltid bort til meg og hilser ved å le litt, si noe på sepedi som jeg ikke skjønner, for så å ta hendene mine mellom sine og kysse dem. Så jeg føler hvert fall jeg er velkommen fra hennes side.

Deretter pleier mor Raisibe å spise litt før hun går inn i en såkalt rondavel, som er en rund, liten hytte med stråtak. Det er hennes soveplass. Rondavel’en som står ved siden av er familiens kjøkken. Det består av et hull i taket og en grop med ved og en svartsvidd kjele. Kan tro det er mye gourmetmat som tilbredes på dette kjøkkenet. Familiens desiderte favoritt er kyllingføtter, som har vært servert til lunsj og middag omtrent hver dag siden jeg kom. Kyllingføttene tilbereder de ved å ta av skinnet, men beholde negler og det hele. Før de koker dem. Her har jeg måttet si stopp og forklart at jeg bare spiser kjøttet på kyllingen. Det vil si verken føttene, leveren, nakken eller hodet. Her spiser de nemlig rubbel og rake. Og syntes det er veldig rart at jeg ikke gjør det samme og lurte på om det var religionen min som sa at jeg ikke kunne spise alt på kyllingen. Jeg svarte at det var appetitten. Tror heldigvis ikke de skjønte meg helt. De snakker nemlig veldig lite engelsk her, så all kommunikasjon er litt mer krevende her enn tidligere.

Det var hvert fall litt av en overgang å komme hit rett etter ferie med daglige restaurantbesøk og bare velstand. Det er helt uvirkelig at det er samme landet jeg nå befinner meg i. Sørkysten av Sør-Afrika er helt fantastisk vakker. Cape Town er uten tvil min nye favorittby. Alt jeg tidligere har hørt om byen stemmer på en prikk, men likevel ble jeg overrasket over hvor flott det var. Resten av sørkysten følger godt opp med det ene stedet vakrere enn det andre. De beste dagene var de vi bare kjørte på måfå og stanset fordi det ble mørkt, for så å våkne opp dagen etter til tidenes nydeligste strand eller en sjarmerende småby.

Det er imidlertid klart at landet har sin skyggeside. Når vi kom til nye steder sånn rundt seks-sju tiden om kvelden, gikk gjerne store mengder svarte sørafrikanere i motsatt retning. Da var de ferdig på jobb i turistnæringen og dro hjemover til township’ene utenfor byene. Å se enkelte av disse township’ene var som et slag i magen. Falleferdige skur tett i tett. Utenfor de store byene er det selvsagt verst. Ufattelig at et land som Sør-Afrika ikke makter å håndtere fattigdomsproblemet sitt. Eller ønsker å håndtere det. Sør-Afrika er blant topp tre av landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik, sammen med India og Brasil. Limpopo, provinsen jeg jobber i her i nord, er landets fattigste. Likevel ville jeg heller bodd her hadde jeg vært blant de uheldige, i stedet for i township’ene utenfor byene. Her på landsbygda har nok folk det bedre. Her har de muligheten til å ha en liten åkerlapp og gjerne noen høns. Slik er de relativt selvforsynte her oppe. Har en råd, kan en i tillegg kjøpe en geit eller en gris eller til og med ei ku. Familien her i Buffelshouk dyrker noe de lager en spinatlignende rett av, som dessverre ikke smaker spinat, men mer som kokt gress. Men det er hvert fall mat. I tillegg dyrker de det de lager maismel av, som igjen blir papp og øl. De har også en gjeng med høns og én gris. Grisen spurte de om jeg ville de skulle slakte for meg. Ellers takk, den må gjerne leve til dere har lyst å spise den selv.

Minuset her på landsbygda er selvsagt at det omtrent ikke finnes jobber og lite og ingenting å ta seg til. Nylig var det pay day her. Ettersom de færreste er i arbeid, betyr dette i realiteten dagen de får sosialstønad. Da stod store deler av landsbyen i en lang kø utenfor det såkalte Tribal Office i påvente av månedens utdeling av hardt tiltrengte sørafrikanske rand. Denne dagen var det marked i landsbyen. Da solgte og kjøpte de høns og frukt og grønnsaker og klær og tobakk og så videre. På kvelden hørtes høylydt synging og krangling og musikk fra de såkalte spaza’ene, som er butikkene som blant annet selger øl og sannsynligvis også sterkere drikkevarer. Alkoholforbruket her i Buffelshouk er en stor forskjell fra de to tidligere landsbyene vi har vært i. Der har det vært veldig tydelig hva de respekterte landsbyboerne mener om dem som drikker. I hjemmene vi har bodd, og etter mitt inntrykk de fleste hjemmene, har det vært nulltoleranse for all form for alkohol. De har vært sterkt religiøse og alkohol har etter sigende vært forbeholdt hedningene. Her er det tydeligvis vanligere at folk drikker, eller hvert fall i det minste mer synlig. Her har vi sett pene, godt voksne damer kavende på knærne og sjanglende, snøvlende mannfolk. Og på pay day var det naturligvis ekstra ille.

Ellers er det imidlertid ganske stille og rolig her i landsbyen. Roligere enn i de to forrige landsbyene. En formiddag jeg var ute og gikk, kunne jeg faktisk høre vingeslagene til en fugl. Og sånn innimellom høres ei bjelle på ei geit eller ei ku eller lyden fra en eselkjerre som kjører forbi. De er faktisk vanligere å se her enn biler. Innimellom kjører det de kaller taxi’er, som er minibusser som opererer på samme måte som en buss, gjennom landsbyen. Å kjøre med disse er en opplevelse i seg selv. For det første kjører de helt vanvittig fort og galt. De fleste av sjåførene leier disse minibussene, og leieprisen er så høy at om de skal tjene noe selv må de kjøre veldig mange turer. For det andre venter de alltid til alle plassene i bussen er fylt opp før de kjører. Hvilket betyr at det er trangt og illeluktende og at du gjerne må ha noen kyllingføtter eller et kålhode eller andre godsaker på fanget eller ved beina. I tillegg er lydnivået av en annen verden. De spiller musikk som om de ønsker å sprenge høytalerne, og passasjerene skriker til hverandre for å overdøve musikken og hverandre samt lyden av minibussens skrangling mens den humper bortover de dårlige grusveiene. Men det viktigste er å komme fra a til b, og det gjør en jo.

Landskapet her er for øvrig veldig vakkert. Landsbyen ligger mellom større og mindre fjell. En fjellrekke i horisonten er veldig spesiell. For dem som har vært i Cape Town, så ligner fjellrekken på Table Mountain. Helt flatt som om det er skåret over med kniv. Her og der stikker det opp en topp som ser helt unaturlig ut mot det flate. Området her har fått sitt Afrikaans navn fra fjellrekken og er kalt Blauberg. I skumringen om kvelden eller tidlige morgener ser nemlig fjellene blå ut. Veldig vakkert.

I gåavstand fra landsbyen ligger et mindre fjell som også ser veldig spesielt ut. Det har en firkantet kasselignende topp, og etter sigende hviler de en forbannelse over fjellet som gjør at de som har gått opp dit har forsvunnet. De eneste som kan gå opp dit er de med royal blood, altså de som er i familie med chief’en. Vi gikk bort til fjellet i går for å se om vi kunne utfordre skjebnen og bryte forbannelsen, men det er umulig å komme opp dit uten noen form for klatreutstyr. Dessverre.

Kjendisliv og landsbyklovn

2008-03-28T13:03:00.000-07:00

En morgen i Ga-Radingwana tok mor Leutle følge med meg til jobb. På hodet bar hun en murstein. Jeg prøvde å spørre hvorfor, men som tidligere nevnt prater ikke mor Leutle noe særlig engelsk. I stedet bare lo hun og sa kgoshi som betyr chief. Forklaringen fikk jeg først seinere av datteren Flecia som forklarte at kgoshi’en holdt på å bygge ut huset sitt og fikk da alle landsbyboerne til å komme med hver sin murstein. Praktisk.

Murstein eller ei, mor Leutle syntes uansett at det var veldig stas å gå sammen med meg og ville vise meg frem til alle og enhver langs veien. Hvilket betydde at jeg kom for seint på jobb, men jeg hadde ikke hjerte til å gjøre noe annet enn pliktoppfyllende å smile og si mine få Sepedi-gloser til samtlige vi traff.

Jeg tror tilværelsen her er det nærmeste jeg kommer å være kjendis. Slik føles det nemlig innimellom. Det er helt umulig å bevege seg utendørs uten å få oppmerksomhet fra liten og stor. Enkelte ganger stopper folk helt opp og bare stirrer. Særlig barn kan bli stående i lang tid og bare se på meg med store øyne. Og både voksne og barn fniser om jeg snakker til dem for første gang. Eller ler høyt. Er som Åsmund sa her om dagen, veldig rart å se voksne selvsikre menn bli som fnisete småjenter når de prater med en hvit person.

Og de fleste har tydeligvis et ønske om å ta på en lekgoa. Noen nøyer seg med et håndtrykk. Andre stryker meg på armen. Eller tar meg i håret. Please, do not touch me, er en veldig merkelig setning å si. Og folk roper og vinker og skråler. Og jeg vinker tilbake som en annen kongelig og roper dumelang og rehona som betyr hei, hvordan har du det? Og forundrer meg over at alle kan navnet mitt.

Andre ganger har jeg en hale av barn etter meg hvor enn jeg går, som en annen Messias. Og alle vil visstnok være min friend og gir meg komplimenter. Får høre en del godord fra begge kjønn og alle aldre. Er ganske så fornøyd med at ingen her tror på at jeg er så gammel som mine tjueåtte år. Om de mener det eller bare ønsker å være høflige vet jeg vel ikke helt. De har nemlig en tendens å si det de tror du ønsker å høre. Noe som betyr at de ofte sier ja når de mener nei. Så når vi holder kurs eller møter eller lignende, er det aldri helt godt å vite hvem som dukker opp. Og det er aldri helt godt å vite når en bør sette i gang ettersom de som har sagt ja til å komme og faktisk mente ja, garantert kommer en halvtimes tid for seint. Hvis en er heldig. Time management er et ord vi bruker en del her nede. Og har i tillegg stort fokus på å unngå ledende spørsmål slik at sannsynligheten for at vi får et ærlig svar hvert fall er bittelitt større.

Men tilbake til alder; det er klart at som tjueåtte-åring her, så burde jeg vel hatt forkle og skaut og to-tre småbarn under armen. Alle gifte kvinner bærer hodesjal. Årsaken er visstnok at det kun er ektemannen som skal få æren av å se kvinnens bare hode. Men som ugift kan du flotte deg alt du vil med din særdeles fristende hodebunn. Samt gå med bukse. Disse rettighetene ser ut til å opphøre når en går inn i ektestanden. Men som jeg fikk forklart av Flecia, du kan gå med bukse dersom din mann tillater det. Man har da sine rettigheter.

Far i huset var forresten hjemme i påskeuka. En interessant mann. Han var god i engelsk og veldig interessert i Norge. Jeg har enda ikke møtt noen som vet helt hvor Norge ligger, så de fleste blir mye mer imponert dersom en sier en er fra overseas. Far i huset lurte hvert fall på om vi hadde kystlinje i Norge, hvilket jeg svarte at jo da, det har vi. Han fulgte opp med å si at Sør-Afrika har ingen kystlinje. Ingen kyst i Sør-Afrika, nei, sa han mens han ristet på hodet. Så hva sier man til det? Æhhh, er vel kanskje litt kyst i sør eller? spurte jeg forsiktig. Hmm, jo kanskje i sør, sa han og var tilsynelatende enig. Men ingen elver hvert fall, slo han fast etter å ha tenkt seg litt om.

Far Leutle er ikke alene. De har stort sett et veldig overflatisk forhold til kart her. Åsmund har hatt et svare strev med å få noen til å plassere Ga-Radingwana på kartet. Litt usikker på om han til slutt fant ut av det.
Det har vel stort sett med interesse å gjøre. Samt nødvendighet. Hva skal en med kart dersom en aldri beveger seg ut av landsbyen en er født og oppvokst i? Å dra på ferie er selvsagt et ikke-begrep her oppe. Vi dro til Mosambikk i påskehelga. Som bare er en 5-6 timers kjøretur unna. De synes vi var helt sprø som dro dit. Ristet på hodet og trakk på skuldrene. Hva driver de på med?

Mosambikk var imidlertid helt utrolig vakkert. Vi dro til hovedstaden Maputo hvor vi var første natten, før vi dro ut til en øy kalt Inhaca. Øya var herlig laidback og omringet av nydelige sandstrender. En femminutters båttur unna lå Portugease Island, en liten sandøy med blå laguner og krystallklart vann. Den var av det slaget der en ikke kan tenke seg en eneste ting som mangler og som ville gjort det mer billedskjønt og vakkert. Helt herlig. I utgangspunktet ville vel vi vært fornøyde med bare å ha tilgang til et dypp i havet samt en dusj, et innendørs toalett, et bedre måltid med et glass vin. Så Mosambikk overgikk det meste av våre forventninger gitt.

Det var faktisk litt tøft å være tilbake i Ga-Radingwana etter å ha vært ” i sivilisasjonen” igjen i noen dager. Tross at jeg har trivdes godt her. Familien jeg bor hos er nydelige mennesker. Nå i påskeferien dukket det opp nye fjes da de to øvrige Leutle-søstre og den enes datter som alle vanligvis bor hos faren, var hjemme på påskeferie. Bortsett fra ekteparet Leutle og meg, har resten delt rom og seng. Det vil si to voksne, en tenåring og to barn i samme seng som er samme størrelse som den jeg har alene. Men til mitt forsvar; jeg har så å si delt rom med dem alle sammen jeg også. Veggene går nemlig ikke helt til taket, så ettersom vi alle har pustet i kor og hatt nattlige ”putesamtaler” er det vel ikke så veldig langt fra sannheten.

Til informasjon er eldste søster tjuefem og hennes datter ti, så å føde som femtenåring er tydeligvis tradisjon blant Leutle-søstrene. Heller ikke far til dette barnet har noe med sin datter å gjøre. Ikke så flinke til å ta ansvar disse Limpopo-gutta. Leste forresten en undersøkelse som var blitt gjort blant 300.000 sørafrikanske jenter, som viste at to av tre jenter mellom 19 og 25 er blitt tvunget til sex. To av tre. Er tydeligvis ikke bare ansvarsløse de er, disse gutta. Helt heldig for HIV og Aids-problematikken er det vel heller ikke. Særlig ettersom trenden synes å være noe i samme gate som hva en av de lokale tenåringene fortalte meg her i går, nemlig at han ikke stolte på kondomer. Grunnen: Han stolte på Guds vilje.

Men nok om det og tilbake til utgangspunktet. Samtlige i Leutle-familien er varme og åpne og har gjort sitt beste for at jeg skulle føle meg velkommen. Hvilket de lyktes i. Mens jeg i Maila-familien i Apel ble fortalt at kyllinglåret var forbeholdt mannen i huset, har jeg her oppdaget at kyllinglåret finner veien til min tallerken i tillegg til far Leutle. Slike småting kan gi store utslag og har gjort at jeg føler stor takknemlighet ovenfor familien og vil synes det blir trist å forlate dem når vi drar i morgen. Og deretter blir det ny landsby og ny familie, men heldigvis først etter en toukers ferie. Jeg tør ikke en gang fortelle mine Ga-Radingwana-bekjentskaper at jeg da drar helt til Cape Town etter deres reaksjoner på Mosambikk-utflukten.

Til slutt nok en rettelse; jeg sa i forrige blogg at geitene var mine nye favorittdyr. Etter å ha vært med på geiteinnhenting et par ganger og oppdaget at Ga-Radingwana-geitene er særdeles vanskelig å ha med å gjøre, trekker jeg det tilbake. Og satser nå alt på eselet. Hvert fall sånn midlertidig. Spår nok en rettelse etter at jeg har fått sett litt løver og giraffer og flodhester og sånt noe.

Kattevask, jazz og ostepop

2008-03-13T12:43:00.002-07:00

Dagene mine i Ga-Radingwana begynner med hanegal klokken 05:00. Hanen utenfor begynner da sin timelange samtale med andre haner fjernt og nært. Dette får av en eller annen ukjent årsak hønene til å sette i gang med en vill ferd over blikkplatene som utgjør taket på huset hvor jeg bor. De to geitene som deler husvære med hønsene, forholder seg imidlertid rolige under denne hønsekonserten og er dermed blitt mine nye favorittdyr i Ga-Radingwana.

Mens jeg ligger og prøver å blokkere ut hønsebråk, setter familien Leutle i gang med dagens gjøremål. Jeg pleier å gi opp og stå opp sånn rundt seks. Da er luften utenfor fylt av lukten fra bålet mor Leutle har fyrt opp for å varme vann til dagens morgenvask. Sola skinner som alltid, men tidlig på morgenen er det fremdeles en behagelig temperatur, og luften er like frisk som en norsk sommermorgen.

Tidlig morgen og siste timen før det blir mørkt, er mine favorittider på døgnet her nede. Midt på dagen trives de fleste her best i skyggen og tar plass under trærne. Nå skal det imidlertid sies at det er mer behagelig temperatur her enn i forrige landsbyen, Apel. Her er det litt mindre luftfuktighet og innimellom en deilig vind. Det er også vakrere landskap her med fjell som omringer landsbyen. Vi besteg en av toppene i går. Tror de synes vi er litt rare som absolutt måtte gå til toppen selv om det begynte å bli mørkt mens vi var på vei oppover. Men det var verdt det med strålende utsikt over flate savanner og fjellandskap badet i en nydelig solnedgang.

I tillegg til fjellene er det et stort vann litt i utkanten av bebyggelsen her. Dette ligger der som en evig fristelse for oss badeglade nordmenn. Vi kan nemlig ikke bade der. Skulle ønske årsaken var noe så eksotisk som krokodiller som lurte i sivene, men det tror jeg ikke det er. Jeg har ikke fått helt ordentlige svar på hvorfor vannet ikke kan bades i, men tror årsaken er at det finnes lite menneskevennlige parasitter der. Og slanger visstnok, som vel egentlig er en god nok grunn i seg selv. Men vannet er tydeligvis godt nok til å fiske middagsmat og vaske klær i. De bader imidlertid aldri i stillestående vann her. Først hvis det kommer kraftig regnvær og vannet renner nedover elva, kan de dra og bade. Jeg håper det skjer mens vi er her, men tviler veldig.

Men tilbake til mine morgenrutiner. Jeg går ut for å hente vann til det jeg kaller kattevask og de her kaller taking a bath. Jeg fyller en balje med litt kaldt regnvann som er samlet i en beholder og får en bøtte med varmt vann fra kjelen på bålet. Og så er det i gang med vaskeklut og såpe og lunkent vann. Hårvask er plutselig blitt en luksus og skjer en gang i uka eller så ved hjelp av en bøtte med vann. Jeg har fått en nyoppdaget kjærlighet til hårbånd og spenner.

I går kveld var det imidlertid visstnok tid for et ordentlig bad. Da tok mor i huset meg med ut på baksiden av huset, hvor hun hadde fylt opp en ekstra stor balje med vann og lagt et teppe på bakken samt tent et parafinlys. Pool, kalte hun det og lo så gulltanna skinte. Så da ble det skinnydipping under stjernene på lekgoa’en.

De virker ganske opptatte av renslighet her, selv om renslighet selvsagt er et relativt begrep. Veldig relativt! Men fasade er viktig. De voksne kler seg veldig ordentlig og lager gjerne presskanter på t-skjortene. Gulvet i stua her kostes/vaskes hver dag og gårdsplassen feies, gjerne i mønster. Gårdsplassen er ofte veldig stor på fremsiden av husene, og ett av statussymbolene er porten på de tidligere nevnte piggtrådjerdene som omringer hvert hus og skur.

Det føles imidlertid tryggere her enn i Apel, uten at jeg helt vet hvorfor. Samme forhåndsregler blir likevel tatt, så klokken sju på kvelden er jeg trygt hjemme hos familien Leutle.

Familien består av mor Mamphotleng, en strålende dame med forkjærlighet for jazz, sørafrikansk gospel og bryllupssanger. Hun snakker omtrent ikke et ord engelsk, så vi kommuniserer ved bruk av tegnspråk samt tolkehjelp fra hennes nitten år gamle datter Flecia. Flecia bor hos sin mor sammen med sin snart fire år gamle datter Dimakatso. Hvilket vil si hun fikk barn som femtenåring. Noe som dessverre ikke virker å være veldig uvanlig. Etter det jeg blir fortalt, har ikke jenter så mye selvbestemmelsesrett over egen kropp og makt til å si nei til sex. Noe som sannsynligvis også er en medvirkende årsak til hiv- og aidsproblematikken.

Familiestrukturen hos Leutle er visstnok ganske vanlig. Flere generasjonsledd som bor sammen, i dette tilfellet tre. Samt en fraværende far som jobber i gruvene en dagsreise unna. Her bor han og kommer hjem til familien på sjeldne besøk.

Mor og datter er begge hjemmeværende. Eneste inntektskilde dem i mellom, er en business bestående av å kjøpe inn noen vannvittig store poser med ostepop og fordele dem på mindre poser som så selges med en liten fortjeneste. Folk kommer faktisk på døra her for å kjøpe disse. I tillegg drar gjerne mor eller datter til en av skolene i området og selger til barna.

Som en skjønner er det ikke så enkelt å få tak i jobber her i området. Vet ikke helt tallet på arbeidsledigheten, men skal prøve å få sjekket det opp. Tallet er svært høyt generelt i Sør-Afrika, og området her ser ut til å være med på å dra gjennomsnittet opp.

Og til slutt en liten rettelse fra forrige innlegg; Da sa jeg at chiefen var høyest oppe i hierarkiet. Nå har jeg funnet ut at det er en konge for folkeslaget her, som alle chiefene rapporterer til. Den siste kongen døde for relativt kort tid siden. Til stedet under begravelsen var den sørafrikanske presidenten, så kongen er tydeligvis erkjent som en del av systemet. Helt hvordan kongens makt forholder seg til presidentens og det øvrige offisielle sørafrikanske maktsystemet har jeg ikke helt forstått, men må sjekkes. Nå krangler de hvert fall om hvem som skal ta over etter den forhenværende kongen og bli ny sjef over sjefene i områdene her i nord.

Men tilbake til hverdagen; tror klesvasken min er tørr så må ut og brette. Og for den som lurer: Nei, jeg har tydeligvis ennå ikke forbedret vasketeknikken min, for de ler av meg her også…

Rare hvite kvinne; meg

2008-02-27T11:11:00.000-08:00

Lekgoa, roper de etter meg når jeg går nedover gata. Hviting, betyr det. Men det er sagt med et smil. Og fnising dersom jeg smiler tilbake. Og høylydt latter om jeg lirer ut av meg noen innøvde gloser på det lokale språket Sepedi. Imponerende mottakelse spør du meg, landets historie tatt i betraktning. Enkelte ganger har jeg blitt snakket til på Afrikaans. Og møtt med stor forundring når jeg ikke forstår. Snakker ikke alle hvite Afrikaans? Afrikaans er til info en forenklet utgave av nederlandsk, som de hvite gårdseierne i sin tid laget for å kommunisere med de svarte arbeiderne/slavene sine ettersom disse naturligvis ikke ble regnet som smarte nok til å lære seg ordentlig nederlandsk.

Det er totalt elleve offisielle språk her i Sør-Afrika. Engelsk er heldigvis ett av dem. Det er imidlertid veldig varierende hvor mye engelsk de snakker og forstår her i nord. Jeg blir nok nødt til å utvide vokabularet mitt i Sepedi da de neste landsbyene vi skal til ligger enda mer avsidesliggende til.

Organisasjonen jeg jobber for her nede får statsstøtte for å dra til de stedene hvor de mange andre organisasjonene som er representert i landet, ikke ønsker å være. Slik har vi havnet i Apel, Limpopo.

“Vi” er mine norske reisefeller Martin, Åsmund, Cecilie, Lasse og Marte samt britiske Claire og sørafrikanske Tinyko. Og vår hvite og noe slitne folkevognbuss.

Jeg bor for tiden sammen med ekteparet Maìla og deres ti år gamle datter med det for min del takknemlige navnet, Bridget. Både herr og fru i huset er lærere. Hvilket tydeligvis er mer lukrativt enn hjemme, da de bor mer standsmessig enn de fleste av sine naboer. Noen goder må jeg imidlertid klare meg uten. Jeg vasker for eksempel klærne mine for hånd. Ved første forsøk samlet familien seg rundt meg og lo høyt. Husets tiåring måtte til slutt trå til og ta over mens jeg hjelpeløst stod og så på. De mener jeg vil få taket på det innen en måneds tid eller så. Jeg håper de har rett, for klærne mine var slett ikke blendahvite etter første forsøk.

Tross mine manglende vaskeegenskaper har husets mannlige overhode på stotrende engelsk og uten et smil, sagt at han ønsker at jeg gifter meg med husets sønn. Som er 21 og studerer medisin i Pretoria. Jeg svarte at hva skulle han nå med en kone som verken kan vaske klær eller lage “papp”. Sistnevnte er Limpopos ”brød og poteter” som de spiser til så å si hvert måltid, og som smaker og inneholder like lite næringsstoffer som vårt norske ord ”papp” tilsier. Svaret mitt fikk tydeligvis Maìla revurdere tilbudet da han ikke har nevnt noe mer om giftemål verken da eller senere.

Jeg må si at min vanligvis hvilende og relativt godt gjemte side som kvinnesakskvinne, titter frem i ny og ne her nede. Her om dagen trodde jeg at jeg ble tilbudt te fra mannen i huset, og sa fornøyd ja takk før jeg forstod at han det han ville var at jeg laget te til ham. Da teen stod ferdig, sa han enkelt og greit brød. Ellers takk, jeg har nettopp spist, svarte jeg. Før jeg forstod at han ville ha brød, og like etter stod likestillingskvinnen der og skar både tenner og loff. Så jeg prøver meg med noen små stikk og en stille kvinnekamp i Maìla-hjemmet, men føler vel ikke at jeg alltid får budskapet soleklart frem der jeg sitter på bakken foran huset og vasker opp med bare hendene i en balje med kaldt vann.

Kvinner og likestilling er heldigvis et fokusområde for vår organisasjon. Det gjøres forsøk på å involvere jenter i sportsaktiviteter samt i organisering og beslutningstaking. Det var derfor en stille jubel da komiteen for en festival de lokale skal arrangere, bestod av tre jenter. Nå skal det imidlertid sies at verken de kvinnelige eller mannlige arrangørene for festivalen, kan skryte på seg at de er gode beslutningstakere. Vi var kun observatører under det som endte opp med å bli et endeløst møte hvor ingen beslutninger ble tatt og diskusjonene stod i taket om totalt urealistiske målsetninger.

De er generelt sett svært glade i møter her. Vi har vært i mange møter på de to ukene vi har vært her i Apel. Veldig mange møter. Som alle har et program med blant annet bønn, poesi og de evinnelige apologies. Apologies er alltid en fast post på møteprogrammet da det regnes med at det er noen som ikke vil dukke opp eller kommer for seint. Vi har alt blitt godt kjent med begrepet ”African Time”. Alt for godt kjent. Opp til flere ganger på to ukers tid har vi ventet gjerne i en time eller to på lokale, som så kommer tuslende og smilende uten anger og svart samvittighet. I tillegg ender da disse møtene med at ingen beslutninger blir tatt. Samfunnet her er veldig hierarkisk, og hver minste beslutning må gjennom mange ledd. Tålmodighet er en dyd, ikke sant? Jeg satser alt på å bli et bedre menneske etter dette. Kan ikke skjønne annet.

Siste ledd i hierarkiet her er ”the Chief”. Posisjonen er nedarvet på samme måte som i vår kongefamilie. ”The Chief” er etter det jeg skjønner både dømmende og lovgivende makt. Et par av oss fikk treffe en av de lokale chiefene i området (jeg tror det er flere) for et par dager siden. Først i etterkant lærte jeg at en skal legge seg på kne og ikke ha direkte øyekontakt med chiefen. Han virket imidlertid ikke fornærmet av vår manglende etikette og forklarte oss blant annet at det var hans jobb å beskytte oss mens vi er her.

Sikkerheten er nemlig ikke en selvfølge her, etter hva de forteller oss. Når sola går ned klokka sju, må en sørge for å være trygt hjemme bak de høye piggtrådgjerdene som omringer hvert hus og skur her nede. For et par dager siden var det faktisk to gutter fra nabolaget her hvor jeg bor, som drepte en tilfeldig mann over ran av en mobiltelefon. Så med andre ord; jeg er forsiktig. Etter sola går ned er det også beksvart og vanskelig å bevege seg utendørs, så kveldene tilbringes med nærmeste familie. Det vil si mye kvalitetstid med familien Maìla. Og enkelte stikk av savn etter kveldstilbud utover et par lokale drikkesteder, hvor gjestene blir sett på som alkoholikere som setter seg selv i fare ved å oppholde seg utenfor hjemmets trygge favn etter mørkets frembrudd.

Så nyt alle kafébesøk, parties og vinkvelder litt ekstra for meg disse månedene. Så skal jeg gjøre mitt beste for å nyte evigvarende sol og 30 grader pluss, en veldig annerledes jobb og et land som faktisk er veldig spennende! Noe jeg skal prøve ikke å glemme i hverdagens frustrasjoner over utedoens manglende sjarm, mygg som på mystisk vis havner innenfor myggnettingen, daglig nærkontakt med gigantiske edderkopper og andre udyr, elektrisitet som kommer og går, mat som spises kun for å stille sulten, total mangel på avkjølingsmuligheter og aldri å kunne gå i fred utelukkende på grunn av min visstnok veldig festlige hvite hudfarge…!

Šalang for denne gang!